Sy og kreativitet som sorgterapi

I 2009 omkom et av barna våre i en ulykke, noe som bare kan beskrives som meningsløst, sjokk, vanntro, sorg og savn. I alt dette var og er vi heldige som har så stor familie som viser omsorg og kjærlighet til hverandre. Vi har også en stor og varm venneflokk som har vært utrolige i denne tida.

Sorg er egentlig et håpløst prosjekt for det som var er ikke mer. Uansett hvilket av barna vi hadde mistet ville sorgen være like stor og meningsløst. Derfor er det så viktig å ta vare på hverandre og vise at man er glad i hverandre.
 I en slik kaotisk situasjon vi havnet i så hadde jeg for få armer. Helst ville jeg ha alle her, under samme tak, så jeg daglig kunne være der for dem, men de fleste av barna bodde utenfor hjemmet. Angsten ligger også på lur for jeg er så redd for å miste flere.

Nå etter 2,5 år er sorgen like stor. For meg er det som det hendte i går, mens omgivelsene, arbeid, perifere venner og bekjente mener at livene må ha kommet på skinner igjen og alt går som før. Livet er aldri som før og det blir det heller ikke. Kroppen husker og merker godt når den blir utsatt for stress eller krav og forventninger som jeg ikke lenger har ressurser til å klare. Jeg har nå valgt å få profesjonell hjelp til dette, og det gjør godt både å sette ord på hva jeg tenker, men også det å bli trodd og tatt vare på. I så måte har jeg hatt en fantastisk lege som forstår hva dette handler om.

Livet er ikke bare sorg. Det er også mye glede. Gleden over de små og nære ting er blitt større. Gleden og takknemligheten for alle våre barn, svigerbarn og sukkerunger er enorm. Jeg gleder med grenseløst over å ha samvær med dem alle. Det er også veldig mye jeg ikke lenger irriterer meg over fordi det i bunn og grunn er bagateller.

 Våren etter tragedien sa jeg til meg selv at nå må jeg gjøre noe kreativt ellers blir jeg gal. Da fant jeg fram symaskina mi igjen, og jeg fant nok en gang gleden ved å sy. Når jeg syr har jeg et frirom, tankene får flyte fritt i kreativiteten, og all sorgen kommer på avstand. Jeg elsker å sette sammen farger og tenke på små eller store som kan ha glede av det jeg lager. Det er blitt mange kreasjoner til mine kjære barn, barnebarn og svigerbarn, og jeg har vært så heldig å få ta med døtre og et svigerbarn inn i syverdene. Det er en glede å vis hvordan man kan gjøre ting.
Nå har det seg slik at jeg syr mer enn mine kjære trenger, og jeg får spørsmål fra mange som har sett det jeg har gjort om jeg kan lage til dem også. Det kan jeg  gjøre og gjør så lenge jeg ikke opplever det som stress. Hemmeligheten er nemlig at jeg må ha glede ved å sy, at det fortsatt skal være mitt frirom og terapi.